Politisk kristendom

Den nye Anti-islamistisk portal omtaler blant annet islams antatt eller mulige totalitære trekk. Samtidig omfavner norske liberalister som Vampus den kristenkonservative gov Palin. Dette førte til en frisk debatt om Palins fløy i det republikanske partiet kan sammenlignes med islamister (altså politisk islam).

Det fascinerende med denne debatten er ikke konklusjonen eller hvem som har de beste argumentene. Det fascinerende er hvor lett islamisme blir akseptert som et relevant og presist begrep, og hvor kjapt dette blir koblet til bestemte regimer eller ytterliggående bevegelser som all-Kajda. Samtidig faller det motsvarende begrepet, politisk kristendom eller kristenisme, på stengrunn som om det skulle være totalt irrelevant eller meningsløst. Felles for disse -ismene er at ens religion har en sentral plass i den politiske tenkningen, i begrunnelser for politikk og i politisk retorikk.

Blair er en kristenist når han sier at hans kristne tenkning var avgjørende for at han sluttet opp om Bush' krig i Irak. Bush og Palin opptrer i enda større grad som om de er på oppdrag fra gud, dessuten er de religiøst langt mer konservative enn Blair. Frp og Krf er kristenister når de begrunner politikk i kristent tankegods, de er kristenister når deres retorikk appellerer til velgernes kristne oppdragelse. Kristenisme er like lite entydig som islamisme, men har samtidig påfallende mye felles blant annet i en relativt konservativ moral, skepsis til homoseksualitet etc. For konservative muslimer i Norge er derfor Krf eller til og med Frp et godt valg.

Et annet fellestrekk er brodd mot andre religioner slik at disse -ismene på dette punktet blir motpoler. Noen aktive kristenister forsøker også å skape et inntrykk av at kristne og kristendommen i Norge er undertrykt. Dette er opplagt søkt og absurd all den tid Norges befolkning er 90 % kristne, vi har en statskirke og kristendommen er grunnlaget for en mengde ordninger (herunder kalender og fridager).