Jødisk gerilja driver terror

En ny, høyreekstrem jødisk undergrunnsbevegelse kan være opprettet på Vestbredden, frykter israelske myndigheter. Politiet gransker nå hvorvidt en slik bevegelse sto bak drapsforsøket på professor Sternhell. Samtidig er det registrert en klar opptrapping av jødiske angrep mot palestinere og palestinsk eiendom på den okkuperte Vestbredden. Dette skriver Aftenposten i dag.

Danmarks Nationalsocialistiske Bevægelse

De danske nynazistene, DNSB, er i vekst i følge Dagbladet som siterer gratisavisen MetroXpress. På sine hjemmesider skriver nynazistene om "de racefremmede", med fokus på kriminalitet begått av "de fremmede" minner dette ikke så lite om Målmannen, HonestThinking og andre her hjemme.

På nettsidene kan vi også lese at Pia Kjærsgård (i Dansk Folkeparti) er en lunken og uhederlig opportunist - "en sann demokrat". Jøss. "Demokrat" er sikkert ment som et skjellsord, men jeg synes faktisk det er betryggende at Kjærsgård får den slags merkelapp fra dem man skulle tro støttet hennes kvalmende agenda.

Israelsk terror

Zeev Sternhell, professor i statsvitenskap ved det hebraiske universitetet i Jerusalem, ble for noen dager siden skadet av en bombe i sitt eget hjem, etter alt å dømme plassert av israelske høyreekstreme, skriver Jerusalem Post. Sternhell er kjent for sin forskning på fascisme og sin sterke kritikk av de israelske settlerne. Sternhell ble født i Polen der moren og søsteren ble drept av nazistene, selv ble han smuglet ut av ghettoen og endte i 1951 i den nye staten Israel. Det er vanskelig å avfeie en slik mann som ultrasosialistisk PK-fjols eller som antisemitt.















Hans Rustad har også omtalt saken, men norske media har ikke nevnt saken såvidt jeg kan se.

Typisk muslim!

Klikk på bildet for full størrelse.

Tegner: Knut Nærum

Kristen dominans i FN

Amos Keppler skriver nok et friskt innlegg. Denne gangen om kristnes dominans i FN-systemet. Innlegget anbefales uten at jeg dermed går god for alt Amos skriver.

Politikeren Aril Edvardsen

Den positive omtalen av predikanten Aril Edvardsen etter at han døde for noen uker siden er overraskende. Selv på høyden av sin karriere ble han vel nærmest betraktet som en kuriositet, noe man kunne smile litt skjevt av men ellers ikke tillegge noen vesentlig betydning. Professor Anne Stensvold peker i Aftenposten på at en rekke politikere fra SV til H pleide kontakt med Aril Edvardsen. I USA spiller religion en langt viktigere rolle i politikken på tross av at USA ikke har statskirke og er formelt sekulært. Obamas forbindelse med den kontroversielle pastor Wright kunne ha avgjort nominasjonen. I Norge har ikke den politiske rollen til Aril Edvardsens bevegelse fått særlig oppmerksomhet i mainstream media.


I motsetning til mange andre kristne brukte ikke Edvardsen kristendommen som grunnlag for polarisering og konfrontasjon med andre kulturer og religioner. Edvardsen var av polsk-jødisk slekt, og fornavnet Aril er faktisk et jødisk/hebraisk navn (altså ikke en feilskriving av norsk Arild). Edvardsen møtte Arafat og ba på vegne av alle kristne om unnskyldning for undertrykkingen av palestinerne. Dette ble naturlig nok ikke godt mottatt blant kristne Israels-venner i Norge. Edvardsen kritiserte også Carl I. Hagen for hans omtale av profeten Muhammed. Hans økumeniske orientering kom også til uttrykk ved at han tok i mot katolikker og var svært åpen mot muslimer.

Uansett hva man måtte mene om den karismatiske pinsebevegelsen, står det respekt Aril Edvardsens arbeid for brobygging. Dette står i grell kontrast til de agressive anti-islamske kristne vi dessverre ser altfor mye til i Norge.

Palin: Gud som ansvarsfraskrivelse

"Vilkårlige henvisninger til Bibelen er en form for intellektuell terrorisme. Et hjerteslag unna Det ovale kontor risikerer vi nå å få en kvinne som ser Guds finger i alt hun gjør. En usalig blanding av uvitenhet og vulgaritet. Når Gud tas med på laget, kan verden bli farlig lett." Skriver prof Bernt Hagtvet i Aftenposten.

Er så denne Hagtvet en av disse ultrasosialistene og PK-fjolsene? Ikke akkurat, selv om han inntar en klart humanistisk posisjon. Hagtvet studerte i USA på 1970-tallet og har lite til overs for de hjemlige ml-ernes dyrking av Mao og knefall for Pol Pot. Er han en av disse instinktive USA-kritikerne? Nei, ikke det heller. Med statsvitenskapelig utdanning fra og forskningssamarbeid med USAs fremste universitet vet han hva han snakker om når uttaler seg om et land han som utgangspunkt er svært positiv til.